Den 3. november 1995 kom en halv meter lang bolle til verden, og på hodet krydde det av lange, kullsorte krøller. Med årene bleknet det helt, og mamma lot håret mitt gro, og klippet det først da jeg fylte 5. Det var også samme år jeg ble sjenert for mennesker jeg ikke kjente, og hvis de ABSOLUTT måtte hilse på meg, kikket jeg frem bak pappa sine bein. Jeg fikk en rar fetisj med å alltid måtte bite på kluter, og holdt på med det til 2005, da jeg startet i 6. klasse. Senere i sjette, året 2006 fikk jeg meg min første kjæreste. Han gav meg også min første valentinsgave, et nydelig sølvhjerte pakket inn i rosa silkepapir, mens jeg gav han en film… Lange flate ballær 2.

I 7. klasse skjedde det ganske mye. Jeg utviklet meg mer til den jeg er i dag. Jeg la beskjedenheten bak meg, fikk flere venner, byttet ut panneluggen med sideskill, men samtidig var jeg preget av dårlig selvtillit. Jeg husker jeg leste i blader, og der var alle modellene pene jenter med fin sminke og sideskill. Da begynte jeg å gråte, og lagde momentant sideskill på meg selv. Jeg fikk også kallenavnet mitt, “Voe” på leirskolen, og det var nå jeg begynte å spise isbiter for fullt. Sommeren til 8. startet vel fjortiz-perioden… “OMG”, “Eh serriøst” og “ass” var ord som ofte ble sagt, og tupert hår var jo ALT for meg. I løpet av resten av skoleåret fikk jeg de vennene jeg har i dag, og i mars begynte jeg da å blogge. 

Det siste året har livet mitt vært helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at bloggen skulle føre meg så langt og hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve så mye. Jeg har lært utrolig mye, blant annet at venner er noe man må sette stor pris på. Og at man skal gripe dagen og være åpen for noe nytt, for dagen i dag får vi aldri igjen.

Og ja, akkurat nå lever jeg livet, og har ingen planer om å bli voksen med det første. Lev hver dag som din siste!